IRONI

det er de som har tålt nok som
alltid skal tåle,
tåle, tåle, tåle
mer.
de som har vært utsatt som vil skjerme,
i frykt for at ikke vi er sterke nok til å høre,
eller for blinde til å tro.
det er de som har overlevd og overlever, som må fortsette å leve med – og likevel
er det vi som ikke tåler.
mange har vært klare,
klare til å snakke om det man ikke snakker om,
om de tingene som ikke skal skje men som likevel skjer
så altfor ofte med så altfor mange

de er klare. når skal vi lytte?

The silence

The way from losing our voice to taking it back, is often to break the silence. Some of us scream it out, and some of us speak up in art. In writing, drawing, painting, photographing – simply creating. The pain of their silence and their hurt is evident in all of their art. Sometimes the loudest scream is in the silence, and sometimes the loudest scream is chaos on a canvas. Wild notes played on the piano. Melodies sweeter than everything we’ve been through. Poems that hit the nerve. That one photo that speaks a million words. (s.n)

10982476_715493435233945_3604342914194190737_n (1)

Skamløse Sana

NRK-serien «Skam» har blitt utrolig populær blant ungdommer, unge voksne (og til og med eldre) i Norge, med fokus på alt fra drikking og festing, selvbilde og spiseforstyrrelser, kjæresteforhold og sjalusi, til hooking og sex og andre tabutemaer.

Skam-gjengen vi følger i serien består av Eva, Vilde, Sana, Chris og Noora – fem tenåringsjenter som representerer norsk ungdomskultur i dag på hver sin måte. Men det er en jente som skiller seg litt ekstra ut i gjengen – og det er Sana.

Det er noe sykt kult og unikt ved Skam-Sana.

Hun bryter ikke bare alle tabuene, hun bryter også stereotypene. På alle fronter.

Sana eier ingen skam og vi elsker det.

Uforutsigbare, rå-tøffe Sana med sin hijab og hennes sterke personlighet, blir fremstilt som en med mye kontroll i serien: en som rett og slett bare veit hvordan ting funker blant ungdommer idag.

NRK har gjort en veldig god jobb med hennes karakter. Her vinkles serien inn på temaer som fordommer og forhåndsdømming, noe de fleste muslimske jenter opplever og har opplevd i hverdagen. Alle husker sikkert episoden hvor Chris introduserer Sana for Vilde. Det første som slår Vilde er at Sana er muslim – så hvorfor er hun invitert med på bussmøtet?

Men Sana kan jo være russ hun også – hun bare avstår fra å drikke.

Sana blir med på russebuss, hun tar lederrollen på bussmøter i planleggingen av russetiden med jentene, hun ruller, hun er på fest, hun snakker om alt fra hooking og kjærester til tro og hijab. Hun lar seg åpenbart ikke begrense av fordommer og stereotyper, for hun handler akkurat slik hun selv ønsker: Sana trosser og bryter en del sosiale normer i sitt miljø og fordommer i storsamfunnet, samtidig som hun holder fast ved sine prinsipper og setter sine egne grenser. Vi ser henne mye på fest i serien, men vi ser henne ikke drikke alkohol selv om hun får lyst til det. Selv sier hun at årsaken er troen hennes, som alltid vil være «sterkere enn hennes lyster». Det er kult.

Jentene i gjengen, og kanskje aller mest Vilded, har et litt mixed forhold til Sanas hijab i begynnelen av serien, men Sana tar seg heller ikke nær av det. Hun eier selvironi og ufarliggjør heller hijaben ved å tulle med jentene om at den er «magisk» og «gjør henne synsk». Slik bryter hun isen, og det er kult å se hvordan gjengen tar det og hvordan hun blir godt tatt imot og inkludert. Det er greit at å være nysgjerrig, det er greit at folk stiller spørsmål.

Sana virker veldig prinsippsterk og står ved sitt, også når det gjelder hennes frie valg om hijab. På denne måten fremstår hun ikke som undertrykt, slik man stereotypisk anser «hijabis» og muslimske jenter i storsamfunnet generelt. Hun har har tatt dette valget selv. (Her er det likevel viktig å understreke at all hijab-tvang skal tas på alvor og er forkastelig).

Fordommer brytes altså ikke bare gjennom Sanas sterke karakter, men også gjennom hvor godt hun blir tatt imot i gjengen.

En slik vinkling i serien menneskeliggjør henne som muslim og trosser fremmedfrykten noen har for muslimer.

Man får også et innblikk i andre typer fordommer muslimske jenter som Sana kan møte på når de bryter med sosiale normer, blant annet i form av erting/mobbing fra sitt eget miljø. I den siste episoden jeg så blir hun blir kalt «slut» og blir plaget på sosiale medier av andre muslimske jenter (det hintes ihvertfall til at de står bak). Men skamløse Sana er drit-tøff og lar seg likevel ikke påvirke av dette. Hun velger å riste det av seg, ingen får styre henne. Tvert imot virker det som hun har kontroll også i slike situasjoner.

Skamløse Sana driter rett og slett i hva folk skulle ha å mene om henne, og det er det som gjør henne så sterk der hun står midt imellom to kulturer.

Selv har hun kanskje noen fordommer når det gjelder vestlig kultur og norsk ungdomskultur, men hun er ganske velutviklet og fremstår som bråmoden – kanskje litt for voksen for sin alder sammenliknet med de andre jentene i gjengen. Her kommer hennes gode lederegenskaper inn, og følelsen av ansvar for crewet: Sana backer alltid opp jentegjengen, er opptatt av rettferdighet, og tåler ikke at noen gjør de som står henne nær vondt. Hun passer på vennene sine på fest og holder til og øl-flasker for dem. Ingen kødder med crewet hennes, og hun tar gjerne en fight om det er det som skal til.

Er Sana den tøffeste karakteren i serien?

Det synes ihvertfall jeg.

 

*

P.S: Det er også viktig å huske på at Sana ikke bare er en karakter i en tv-serie, hun er et eksempel på mange andre Sanaer der ute – inkludert meg. Jeg var selv russ. Jeg festet ikke, men jeg gikk i russebukse og en matchende hijab (så helt ærlig ikke ut, men herregud så gøy det var!), gjorde et par russeknuter, og koste meg på min egen måte. Det er klart folk hadde mye forskjellig å mene om det (både muslimer og ikke-muslimer) – men det viktigste for meg var å gjøre det jeg selv hadde lyst til, for ingen har noe de egentlig skulle sagt om mitt liv.

Bryt glassveggen. Knus glasstaket. Kast stein i glasshuset!

Kjære kvinne med minoritetsbakgrunn, som bor i Norge, et land der ethvert menneske er fritt, men der din frihet ikke er hel.

Du bor i Norge, et fritt land der alle skal være fri. Du bor i Norge, men din verden og hverdag er annerledes. Du lever under en illusjon av frihet. Friheten er begrenset til kulturelle og sosiale normer. Ryktesamfunnet vil styre deg.

Kjære kvinne som enda lever i «glasshus».

Bryt glassveggen. Knus glasstaket. Kast stein i glasshuset!
12274488_940050452778241_5483404650633690409_nDe vil kalle deg høylytt, spørre hvor det blir av din «haya», et ord de bruker om sjenerte, stille, usynlige kvinner. Et ord de mener bør være en kvalitet hos alle kvinner. De begrunner det med religion, men vi vet så godt at de kun vil ta fra oss de rettighetene gud har gitt oss. Klarer du å rope tilbake høyt at din «haya» er din høylytte stemme som krever rettighetene sine tilbake? Din «haya» definerer du selv.
Frigjør deg selv fra moralpolitiet, den ufrivillige jobben du har fått som opprettholder av familiens ære, skammen de skyller over deg i bølger. Ikke la noen fortelle deg at du snakker for høyt, tenker urealistisk og drømmer for mye. Du kan følge dine drømmer, du kan nå de målene du vil nå, du kan sette dine egne grenser og ta dine egne valg. Din frihet trenger ikke være begrenset kun fordi noen har fortalt deg at den er det.
Du trenger ikke være sjenert, liten og usynlig.
«Vær rebelsk, vær ulydig», sier Mona Eltahawy. Tør å trosse alle som vil begrense deg. Din høylytte stemme er det som må til. Din modighet og dine friske, sterke meninger overdøver deres sexisme og sosiale kontroll. De er redd, fordi de vet du er fri, og de blir vettskremt når du selv skjønner hvor fri du faktisk er.
Du vil møte motstand. Du vil føle at du står alene. Men vi er alle søstre, og søstre står sammen. Jeg vet ihvertfall hvor jeg står. Jeg vil stå med deg. Med friheten.

Æresbegrepet må redefineres, og strykes der det ikke hører hjemme

Denne teksten er hentet fra Minareten 28.02.16. Jeg ble invitert til å skrive hos dem om temaet «Den moderne seksualiteten».

*

En kortere versjon er tidligere publisert hos Aftenposten 27.02.16.

Diskusjonene rundt begrepene «ære» og «skam» i innvandrermiljøer, har endelig kommet på banen.

Vi muslimer og andre med innvandrerbakgrunn liker ofte ikke å innrømme at vi har mye å jobbe med i våre miljøer. Vi er kanskje – litt grovt sagt – ekstremt hårsåre når det gjelder problemer vi helst mener er private, som for eksempel synet på kvinnekroppen og kvinnens seksualitet.

Hvorfor er det slik at man er så opptatt av sex og seksualitet, men at dette samtidig er så tabu? Hvorfor har vi dette forholdet til seksualitet? Sosial kontroll av jenter handler jo om jentekroppen. Det handler mye om hvor lite hår og hud hun får vise. Sosial kontroll er – som Hadia Tajik nylig uttalte – å regne som seksuell kontroll.

«Ære» og «skam» er to begrep som forbindes med jente- og kvinnekroppen, og hennes væremåte. Hele samfunnet har altså fått en rett til å blande seg inn i hennes business, inn i hennes egne private sfære. Absolutt alt hun sier og gjør blir sett og hørt. Vi har et ryktesamfunn i våre miljøer som ødelegger liv, og som kan være direkte livstruende.

Mange jenter læres opp fra de er ganske små til å være forsiktig med absolutt alt. Her er de grunnleggende reglene: Hovedregelen er å unngå nærkontakt med gutter. Hun skal helst ikke ha guttevenner. I gymtimen skal hun gå med store klær som skjuler formene hennes når hun er i aktivitet. I svømmehallen skal hun bruke badeshorts over badedrakten. Alderen hennes bestemmer hvor mye hud hun kan vise. Etter skolen får hun ikke være med venner hjem. Overnatting hos venner er farlig, fordi hun er jente. Hun får ikke gå ut i byen med mindre hun er med søsken, kusiner eller fettere. Det er til hennes beste, ikke sant?

Vi snakker om at vi skal beskytte henne fra all seksualiseringen man har i samfunnet generelt, nettopp ved å seksualisere henne.

Her er problemet: du kan ikke snakke om frigjøring samtidig som du undertrykker. Du kan ikke si at hijab er frivillig, men samtidig presse den på henne. Press er indirekte tvang. Du kan ikke si at alle reglene du har laget for henne skal beskytte henne, når disse reglene er totalforbud. Hun er aldri fri med mindre hun selv får ta sine egne valg, med mindre hun selv får bestemme over kroppen sin og hele livet sitt. Hun har rett til å bestemme selv, uten noen som helst form for påvirkning som press, eller tvang.

Det er tungt å være muslimsk jente. Det holder ikke med at det er tøft å være muslimsk jente i storsamfunnet, for det skal være enda mer problematisk å være muslimsk jente i sitt eget samfunn. Vi blir dratt i alle retninger. På den ene siden vil det «frie», liberale samfunnet dra av oss hijaben og slå ut håret vårt. På den andre siden vil moralpolitiet, som ofte er vår egen familie, dekke oss til så godt som mulig. Vi vil med andre ord alltid være for mye for alle de andre, og aldri nok for våre egne. Begge retninger har det samme målet: å kontrollere henne.

Hvorfor skal alle snakke på vegne av henne? Hvorfor får ikke hun selv, som det autonome individet hun er, snakke fritt om det som gjelder henne?

Vi er lei av å bli snakket til uten å få muligheten til snakke tilbake. Lei av å bli snakket om, og aldri bli hørt når vi har noe å si. Lei av hvordan kvinner og menn skal stå så sterkt i kontraster til hverandre. Lei av hvordan gutter kan bryte absolutt alle de sosialt aksepterte normene uten noen konsekvenser, mens jenter blir hardt sanksjonert. Noen ganger er disse sanksjonene livsfarlige.

Vi er rett og slett lei dobbeltmoralen og hykleriet.

Det skal ikke være et problem å være jente i samfunnet. Vi skal ikke straffes for å være født inn i en jentekropp – vi skal, og vi krever, å bli satt på lik linje som alle andre, spesielt det motsatte kjønn.

Vi vil ha tilbake våre rettigheter, de rettighetene Gud har gitt oss, som samfunnet vil ta fra oss. Jeg, som mange andre muslimske jenter, har lenge ventet på å bli hørt. La oss engasjere oss i disse problemene. Vi kan ikke fortsette å se en annen vei. Det er sant at det ikke er slik i alle muslimske familier, men mange av innvandrermiljøene bærer på disse farlige holdningene.

Vi er nødt til å begynne å handle, og det starter med de som er utsatt for akkurat dette. Det starter med at de bryter tausheten.

Ingenting skriker frihet like høyt som stemmen som nekter å bli tvunget til taushet.

Det som (egentlig) angår oss alle

Dette er en annerledes blogg.

Her finner du ikke sminke, outfits, dagens middag, hotellinsjekkinger, kaker, babyer, vinkvelder, date-nights og «nytt hår»-innlegg.

Her finner du en sint norsk-libanesers bekjennelser.

                        

«Har alltid passa inn, men skilt meg ut (…) Jeg var alltid litt for hvit for mine, men litt for svart for dem. Mamma bad meg være stolt av meg og be dem klappe igjen.. Du er fra overalt, passet ditt er regnbuen, og de som ser deg endimensjonalt har valgt en feil fugl»

(Karpe Diem, «Påfugl»)

Jeg er ikke bare en #muslimjævel og #innvandrerdrit, som vi muslimer ofte får høre at vi er.

Jeg er utlendingen som kan si hun er norsk så mye hun bare vil, men som alltid vil være «litt for svart for dem». Hun som hele livet gjennom er oppdratt i dette landet, men som i flere år måtte (og enda må) høre at hun må pelle seg tilbake dit hun kom fra. Jeg er hun som ble kalt hettemåke og truet på livet av en anonym nazist som visste hvor hun bodde. Jeg er hun som kommer fra en familie som en sint person de alltid behandlet som en venn, prøvde å brenne levende da h*n tente på hjemmet deres en natt i 2003. Jeg er hun som nesten er ett hundre prosent sikker på at sjåføren som nesten kjørte på henne da han gasset på idet hun skulle over veien, syntes det var gøy å skremme henne. Jeg er hun som var synlig med sin hijab på skolen – for mobberne. Hun som opplevde at de fleste tok avstand fra henne, da hun begynte å bruke den (hun var for ung til å gå i den – men det var hun for ung og sta til å forstå). Jeg er hun som ble kalt burkakjerring på ungdomsskolen og videregående. Hun som måtte høre kommentaren «hahaha, men nordmenn tenner jo ikke på burkakjerringer!» midt under et foredrag hun holdt i en norsk-time på videregående skole, og likevel bare måtte «suck it up» så hun ikke skulle begynne å grine der  og da for angsten var helt jævlig og pulsen så høy at hun var helt sikker på at alle rundt henne hørte hjertebankene hennes og stemmen i hodet som tryglet henne om å løpe ut av klasserommet. Jeg er hun som pleide skifte på doen i gymgarderoben fordi hun ikke var komfortabel med å skifte foran andre, og som hørte folk baksnakke henne der. Jeg er hun som alle syntes det var gøy å plage, for hun var så synlig annerledes. Det var enkelt for dem å dytte henne i gangen en gang iblant. Kommentere hvor stygg hun er. Altfor mørk i huden. Ekkel med tørkleet på hodet. En jævla innvandrer. «Er det faren din som har pakka deg inn i det drittet, eller?». «Du er vel sånn jente som kommer til å bli gifta bort før hun er 18.». Jeg er hun som gutta hadde veddemål om: «Hvor mye får jeg om jeg får klint med hu’?». Jeg overhørte dem i gangen.

Jeg er jenta som enda jobber seg gjennom konsekvensene av mobbingen gjennom barne-, ungdoms- og videregående skole. Det er jeg som sitter igjen med angst og depresjon. Ikke de som mobbet.

Jeg er også jenta som idag har opplevd å bli mobbet og blitt gjort vondt av sine egne. Jenta som er for høylytt (et ord de faktisk bruker om meg). Hun er oppvokst i en åpen og liberal familie som støtter henne, men påvirkes likevel av en kultur som huser ukultur. En ukultur som aldri lar jenta være i fred. Man kommer seg ikke unna den. Min kropp er alles «business». Min kropp, mine valg og mitt liv. Hvem jeg snakker til og omgås med. Alle feil jeg begår. Menneskelige feil. Hijaben gjør det tyngre å være muslimsk jente. Jenta i hijab står sterkt i kontrast med jenta uten hijab – for hun blir en engel med en gang hun tar hijaben på. Da skal hun også oppføre seg som en. Snakke som en, bevege seg som en, handle som en – aldri gå over streken. Hele religion bærer hun på skuldrene. Så representativt har de gjort hijaben. Både de og «de andre» har gjort det til en byrde å bære på. Jeg er jenta som var helt ny i Oslo, men navnet hennes var på tunga til mange i «innvandrermiljøet» i løpet av kun noen uker. Jeg jenta som kan si hun er muslim så mye hun vil, men som er «litt for hvit» for sine egne.

Jeg er ikke bare #muslimjævel og #innvandrerdrit. Jeg er også #feministjævel.

*

 Dette er min virkelighet. Selv om den kanskje kan være litt fjern fra din egen, er det denne jeg har levd gjennom og kjent på.

Som muslimsk kvinne føler jeg at jeg blir dratt i alle retninger, av både storsamfunnet og mitt eget miljø. Jeg er aldri nok for mine egne, og alt for mye for de andre. Jeg er lei av alle som vil frigjøre meg ved å undertrykke meg – for jeg er allerede frigjort. Her i Norge får jeg ta valget selv: ingen skal tvinge troen og hijaben hverken på eller av meg. Jeg er en hijab-bærende kvinne som kjemper mot all slags tvang – inkludert hijabtvang i innvandrermiljøer. Jeg vil alltid gjøre dette. Enten med hijaben på, eller med hijaben av.

Dette er bare en liten del av hva jeg kommer fra, og hva som er drivkraften bak mitt engasjement mot urett. Det er klart jeg vil møte motstand, men motstand har aldri stoppet meg. Hvor jeg skal med denne bloggen – er jeg enda ikke helt sikker på. Det blir nok en personlig blogg, men den vil være preget av temaer som både direkte og indirekte angår oss alle i vårt flerkulturelle Norge. Temaer alle trenger å snakke om. Sensitive, vonde og såre – men også håpefulle.

Kvinnekampen er ikke fullkommen uten den ikke-vestlige kvinnekampen

Gratulerer med kvinnedagen!

(For noen dager siden ble jeg invitert av Fatima Almanea som gjestblogger på bloggen hennes. Jeg skrev en tekst i anledning kvinnedagen. Jeg har hatt blogg, men har ikke postet noe på den. Så da tenkte jeg: hvorfor ikke starte å blogge idag, på kvinnedagen, med akkurat dette innlegget?)

1976912_531423140307643_1248797214_n

I dag den 8. mars markerer hele verden Den Internasjonale Kvinnedagen. Jeg er klar til å gå i tog, men jeg føler meg ikke helt inkludert.

Jeg er muslim og feminist. Det er befriende å skrive ned ordene. Det var også befriende å rope de ut på Karl Johan ifjor, under et stand der man snakket om islam som kvinnefiendtlig. For meg føles det ikke som noen motsigelse å si at islam og feminisme kan gå hand i hand. Men jeg er utlendingen som kan snakke så mye hun bare vil om kvinnerettigheter og kvinnedagen, og som likevel aldri kommer til å bli hørt. Mange mener jeg først må kaste hijaben og dumpe troen om jeg vil snakke om frihet og kvinnerettigheter.

Men dette handler ikke bare om meg, for jeg er heldig som er oppvokst i en åpen og liberal familie som støtter meg. Dette handler om alle andre jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn som smått kommer ut som feminister og snakker om kvinnekamp. Dette handler spesielt om de som enda ikke tør.

I Norge har kvinnen kjempet gjennom lange og harde kamper for de rettighetene hun har idag. Den norske kvinnen i Norge er synlig. Likestillingen i Norge står sterkt, selv om den enda ikke er helt fullkommen. Vi har enda viktige kampsaker som kampen mot kropppress og seksualisering av kvinnen, og for likestilte økonomiske og sosiale rettigheter.

Samtidig som vi i Norge har kommet utrolig langt, så er det noen miljøer i Norge hvor kvinnekampen står fast. Jeg snakker om innvandrermiljøene. Den ikke-vestlige kvinnekampen og de ikke-vestlige feministene.

Mange kvinner med innvandrerbakgrunn er i motsetning til den etnisk-norske kvinnen -ikke synlige. De er ofte kun synlige i hva folk har å si om dem, ikke i hva de har å si om seg selv – for der blir de ikke alltid hørt. Hvor blir det av støtten til disse kvinnene? Disse kvinnene bor i Norge; ikke i Saudi-Arabia, Pakistan, Afghanistan og andre land hvor kvinnerettigheter ikke er en selvfølge. De bor i Norge og kjenner likevel på urettferdigheten.

Jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn kommer fra miljøer hvor ryktesamfunn er helt vanlig i mange av disse. Hvor jentas hverdag er definert gjennom begreper som “ære” og “skam”, noe jeg nylig skrev om i et innlegg hos Aftenposten.

Jeg har sett hvordan jenter blir fortalt at de er frie, men likevel har en begrenset frihet. Jeg har sett hvordan dobbeltmoralen og grensene blir tydeligere jo eldre brødrene hjemme blir. Jentas frihet er begrenset, mens gutten er like fri som han alltid har vært. Mange jenter opplever å ha foreldre som sier at “hijaben ikke er en hindring” og at “en jente i hijab kan få til minst like mye som alle andre jenter i livet”, men denne friheten kommer med begrensninger. Det er ikke rom for menneskelige feil, ikke plass til å feile og gjøre noe som strider med religion og kultur. Familiens ære ligger tross alt som et tau rundt halsen hennes. Dette er dehumanisering av jenta og kvinnen. Hun kan jobbe, men hun skal rett hjem etter jobb. Hun kan studere, men hun får ikke flytte ut. Hun kan gå ut i byen, men hun må ha med seg en fetter eller en kusine. Hun kan gjøre akkurat det hun vil – så lenge det er “innafor” glassboksen av moral samfunnet har bygget for henne. En illusjon av frihet, kaller jeg det. Hun bor i Norge, et fritt land, men hennes frihet er likevel begrenset til de kulturelle og sosialt aksepterte normer i hennes eget miljø.

Jeg er klar over at det ikke er snakk om absolutt alle innvandrerkvinner og alle miljøer, men en kvinne er en for mye. Det gjør vondt å sammenlikne den etnisk-norske kvinnens kvinnekamp med den ikke-vestlige kvinnen sin. Innvandrerkvinnens kvinnekamp handler rett og slett om retten til selvbestemmelse og frie valg.

Hun spiller ingen offerrolle. Dette er realiteten hennes. Denne realiteten er fjern for storsamfunnet, for selv om vi bor i samme land, er våre liv ganske forskjellige. Kvinner som meg, som er åpne om at de er muslimer og feminister, står ofte fast og kommer ikke videre derfra. I noen av våre miljøer er det en skam å kritisere sin kultur og sette spørsmålstegn ved tro og tradisjon. Det krenker familiens ære å snakke så høylytt mot urett som dette.

Innvandrerkvinne som knebles i sitt eget miljø, kommer ikke videre med mindre storsamfunnet bryter sin egen taushet og ser henne. Hennes kamp starter med at hun bryter tausheten, og fortsetter med hjelpen fra alle andre rundt henne.

Derfor vil jeg si: Inkluder alle kvinner. Synliggjør alle kvinner.

Kvinnedagen er en internasjonal dag. Vis meg at den også er for kvinner som meg, for kvinnekampen i Norge er ikke like hel uten vår kvinnekamp også.