Bryt glassveggen. Knus glasstaket. Kast stein i glasshuset!

Kjære kvinne med minoritetsbakgrunn, som bor i Norge, et land der ethvert menneske er fritt, men der din frihet ikke er hel.

Du bor i Norge, et fritt land der alle skal være fri. Du bor i Norge, men din verden og hverdag er annerledes. Du lever under en illusjon av frihet. Friheten er begrenset til kulturelle og sosiale normer. Ryktesamfunnet vil styre deg.

Kjære kvinne som enda lever i «glasshus».

Bryt glassveggen. Knus glasstaket. Kast stein i glasshuset!
12274488_940050452778241_5483404650633690409_nDe vil kalle deg høylytt, spørre hvor det blir av din «haya», et ord de bruker om sjenerte, stille, usynlige kvinner. Et ord de mener bør være en kvalitet hos alle kvinner. De begrunner det med religion, men vi vet så godt at de kun vil ta fra oss de rettighetene gud har gitt oss. Klarer du å rope tilbake høyt at din «haya» er din høylytte stemme som krever rettighetene sine tilbake? Din «haya» definerer du selv.
Frigjør deg selv fra moralpolitiet, den ufrivillige jobben du har fått som opprettholder av familiens ære, skammen de skyller over deg i bølger. Ikke la noen fortelle deg at du snakker for høyt, tenker urealistisk og drømmer for mye. Du kan følge dine drømmer, du kan nå de målene du vil nå, du kan sette dine egne grenser og ta dine egne valg. Din frihet trenger ikke være begrenset kun fordi noen har fortalt deg at den er det.
Du trenger ikke være sjenert, liten og usynlig.
«Vær rebelsk, vær ulydig», sier Mona Eltahawy. Tør å trosse alle som vil begrense deg. Din høylytte stemme er det som må til. Din modighet og dine friske, sterke meninger overdøver deres sexisme og sosiale kontroll. De er redd, fordi de vet du er fri, og de blir vettskremt når du selv skjønner hvor fri du faktisk er.
Du vil møte motstand. Du vil føle at du står alene. Men vi er alle søstre, og søstre står sammen. Jeg vet ihvertfall hvor jeg står. Jeg vil stå med deg. Med friheten.

Æresbegrepet må redefineres, og strykes der det ikke hører hjemme

Denne teksten er hentet fra Minareten 28.02.16. Jeg ble invitert til å skrive hos dem om temaet «Den moderne seksualiteten».

*

En kortere versjon er tidligere publisert hos Aftenposten 27.02.16.

Diskusjonene rundt begrepene «ære» og «skam» i innvandrermiljøer, har endelig kommet på banen.

Vi muslimer og andre med innvandrerbakgrunn liker ofte ikke å innrømme at vi har mye å jobbe med i våre miljøer. Vi er kanskje – litt grovt sagt – ekstremt hårsåre når det gjelder problemer vi helst mener er private, som for eksempel synet på kvinnekroppen og kvinnens seksualitet.

Hvorfor er det slik at man er så opptatt av sex og seksualitet, men at dette samtidig er så tabu? Hvorfor har vi dette forholdet til seksualitet? Sosial kontroll av jenter handler jo om jentekroppen. Det handler mye om hvor lite hår og hud hun får vise. Sosial kontroll er – som Hadia Tajik nylig uttalte – å regne som seksuell kontroll.

«Ære» og «skam» er to begrep som forbindes med jente- og kvinnekroppen, og hennes væremåte. Hele samfunnet har altså fått en rett til å blande seg inn i hennes business, inn i hennes egne private sfære. Absolutt alt hun sier og gjør blir sett og hørt. Vi har et ryktesamfunn i våre miljøer som ødelegger liv, og som kan være direkte livstruende.

Mange jenter læres opp fra de er ganske små til å være forsiktig med absolutt alt. Her er de grunnleggende reglene: Hovedregelen er å unngå nærkontakt med gutter. Hun skal helst ikke ha guttevenner. I gymtimen skal hun gå med store klær som skjuler formene hennes når hun er i aktivitet. I svømmehallen skal hun bruke badeshorts over badedrakten. Alderen hennes bestemmer hvor mye hud hun kan vise. Etter skolen får hun ikke være med venner hjem. Overnatting hos venner er farlig, fordi hun er jente. Hun får ikke gå ut i byen med mindre hun er med søsken, kusiner eller fettere. Det er til hennes beste, ikke sant?

Vi snakker om at vi skal beskytte henne fra all seksualiseringen man har i samfunnet generelt, nettopp ved å seksualisere henne.

Her er problemet: du kan ikke snakke om frigjøring samtidig som du undertrykker. Du kan ikke si at hijab er frivillig, men samtidig presse den på henne. Press er indirekte tvang. Du kan ikke si at alle reglene du har laget for henne skal beskytte henne, når disse reglene er totalforbud. Hun er aldri fri med mindre hun selv får ta sine egne valg, med mindre hun selv får bestemme over kroppen sin og hele livet sitt. Hun har rett til å bestemme selv, uten noen som helst form for påvirkning som press, eller tvang.

Det er tungt å være muslimsk jente. Det holder ikke med at det er tøft å være muslimsk jente i storsamfunnet, for det skal være enda mer problematisk å være muslimsk jente i sitt eget samfunn. Vi blir dratt i alle retninger. På den ene siden vil det «frie», liberale samfunnet dra av oss hijaben og slå ut håret vårt. På den andre siden vil moralpolitiet, som ofte er vår egen familie, dekke oss til så godt som mulig. Vi vil med andre ord alltid være for mye for alle de andre, og aldri nok for våre egne. Begge retninger har det samme målet: å kontrollere henne.

Hvorfor skal alle snakke på vegne av henne? Hvorfor får ikke hun selv, som det autonome individet hun er, snakke fritt om det som gjelder henne?

Vi er lei av å bli snakket til uten å få muligheten til snakke tilbake. Lei av å bli snakket om, og aldri bli hørt når vi har noe å si. Lei av hvordan kvinner og menn skal stå så sterkt i kontraster til hverandre. Lei av hvordan gutter kan bryte absolutt alle de sosialt aksepterte normene uten noen konsekvenser, mens jenter blir hardt sanksjonert. Noen ganger er disse sanksjonene livsfarlige.

Vi er rett og slett lei dobbeltmoralen og hykleriet.

Det skal ikke være et problem å være jente i samfunnet. Vi skal ikke straffes for å være født inn i en jentekropp – vi skal, og vi krever, å bli satt på lik linje som alle andre, spesielt det motsatte kjønn.

Vi vil ha tilbake våre rettigheter, de rettighetene Gud har gitt oss, som samfunnet vil ta fra oss. Jeg, som mange andre muslimske jenter, har lenge ventet på å bli hørt. La oss engasjere oss i disse problemene. Vi kan ikke fortsette å se en annen vei. Det er sant at det ikke er slik i alle muslimske familier, men mange av innvandrermiljøene bærer på disse farlige holdningene.

Vi er nødt til å begynne å handle, og det starter med de som er utsatt for akkurat dette. Det starter med at de bryter tausheten.

Ingenting skriker frihet like høyt som stemmen som nekter å bli tvunget til taushet.

Det som (egentlig) angår oss alle

Dette er en annerledes blogg.

Her finner du ikke sminke, outfits, dagens middag, hotellinsjekkinger, kaker, babyer, vinkvelder, date-nights og «nytt hår»-innlegg.

Her finner du en sint norsk-libanesers bekjennelser.

                        

«Har alltid passa inn, men skilt meg ut (…) Jeg var alltid litt for hvit for mine, men litt for svart for dem. Mamma bad meg være stolt av meg og be dem klappe igjen.. Du er fra overalt, passet ditt er regnbuen, og de som ser deg endimensjonalt har valgt en feil fugl»

(Karpe Diem, «Påfugl»)

Jeg er ikke bare en #muslimjævel og #innvandrerdrit, som vi muslimer ofte får høre at vi er.

Jeg er utlendingen som kan si hun er norsk så mye hun bare vil, men som alltid vil være «litt for svart for dem». Hun som hele livet gjennom er oppdratt i dette landet, men som i flere år måtte (og enda må) høre at hun må pelle seg tilbake dit hun kom fra. Jeg er hun som ble kalt hettemåke og truet på livet av en anonym nazist som visste hvor hun bodde. Jeg er hun som kommer fra en familie som en sint person de alltid behandlet som en venn, prøvde å brenne levende da h*n tente på hjemmet deres en natt i 2003. Jeg er hun som nesten er ett hundre prosent sikker på at sjåføren som nesten kjørte på henne da han gasset på idet hun skulle over veien, syntes det var gøy å skremme henne. Jeg er hun som var synlig med sin hijab på skolen – for mobberne. Hun som opplevde at de fleste tok avstand fra henne, da hun begynte å bruke den (hun var for ung til å gå i den – men det var hun for ung og sta til å forstå). Jeg er hun som ble kalt burkakjerring på ungdomsskolen og videregående. Hun som måtte høre kommentaren «hahaha, men nordmenn tenner jo ikke på burkakjerringer!» midt under et foredrag hun holdt i en norsk-time på videregående skole, og likevel bare måtte «suck it up» så hun ikke skulle begynne å grine der  og da for angsten var helt jævlig og pulsen så høy at hun var helt sikker på at alle rundt henne hørte hjertebankene hennes og stemmen i hodet som tryglet henne om å løpe ut av klasserommet. Jeg er hun som pleide skifte på doen i gymgarderoben fordi hun ikke var komfortabel med å skifte foran andre, og som hørte folk baksnakke henne der. Jeg er hun som alle syntes det var gøy å plage, for hun var så synlig annerledes. Det var enkelt for dem å dytte henne i gangen en gang iblant. Kommentere hvor stygg hun er. Altfor mørk i huden. Ekkel med tørkleet på hodet. En jævla innvandrer. «Er det faren din som har pakka deg inn i det drittet, eller?». «Du er vel sånn jente som kommer til å bli gifta bort før hun er 18.». Jeg er hun som gutta hadde veddemål om: «Hvor mye får jeg om jeg får klint med hu’?». Jeg overhørte dem i gangen.

Jeg er jenta som enda jobber seg gjennom konsekvensene av mobbingen gjennom barne-, ungdoms- og videregående skole. Det er jeg som sitter igjen med angst og depresjon. Ikke de som mobbet.

Jeg er også jenta som idag har opplevd å bli mobbet og blitt gjort vondt av sine egne. Jenta som er for høylytt (et ord de faktisk bruker om meg). Hun er oppvokst i en åpen og liberal familie som støtter henne, men påvirkes likevel av en kultur som huser ukultur. En ukultur som aldri lar jenta være i fred. Man kommer seg ikke unna den. Min kropp er alles «business». Min kropp, mine valg og mitt liv. Hvem jeg snakker til og omgås med. Alle feil jeg begår. Menneskelige feil. Hijaben gjør det tyngre å være muslimsk jente. Jenta i hijab står sterkt i kontrast med jenta uten hijab – for hun blir en engel med en gang hun tar hijaben på. Da skal hun også oppføre seg som en. Snakke som en, bevege seg som en, handle som en – aldri gå over streken. Hele religion bærer hun på skuldrene. Så representativt har de gjort hijaben. Både de og «de andre» har gjort det til en byrde å bære på. Jeg er jenta som var helt ny i Oslo, men navnet hennes var på tunga til mange i «innvandrermiljøet» i løpet av kun noen uker. Jeg jenta som kan si hun er muslim så mye hun vil, men som er «litt for hvit» for sine egne.

Jeg er ikke bare #muslimjævel og #innvandrerdrit. Jeg er også #feministjævel.

*

 Dette er min virkelighet. Selv om den kanskje kan være litt fjern fra din egen, er det denne jeg har levd gjennom og kjent på.

Som muslimsk kvinne føler jeg at jeg blir dratt i alle retninger, av både storsamfunnet og mitt eget miljø. Jeg er aldri nok for mine egne, og alt for mye for de andre. Jeg er lei av alle som vil frigjøre meg ved å undertrykke meg – for jeg er allerede frigjort. Her i Norge får jeg ta valget selv: ingen skal tvinge troen og hijaben hverken på eller av meg. Jeg er en hijab-bærende kvinne som kjemper mot all slags tvang – inkludert hijabtvang i innvandrermiljøer. Jeg vil alltid gjøre dette. Enten med hijaben på, eller med hijaben av.

Dette er bare en liten del av hva jeg kommer fra, og hva som er drivkraften bak mitt engasjement mot urett. Det er klart jeg vil møte motstand, men motstand har aldri stoppet meg. Hvor jeg skal med denne bloggen – er jeg enda ikke helt sikker på. Det blir nok en personlig blogg, men den vil være preget av temaer som både direkte og indirekte angår oss alle i vårt flerkulturelle Norge. Temaer alle trenger å snakke om. Sensitive, vonde og såre – men også håpefulle.