Det som (egentlig) angår oss alle

Dette er en annerledes blogg.

Her finner du ikke sminke, outfits, dagens middag, hotellinsjekkinger, kaker, babyer, vinkvelder, date-nights og «nytt hår»-innlegg.

Her finner du en sint norsk-libanesers bekjennelser.

                        

«Har alltid passa inn, men skilt meg ut (…) Jeg var alltid litt for hvit for mine, men litt for svart for dem. Mamma bad meg være stolt av meg og be dem klappe igjen.. Du er fra overalt, passet ditt er regnbuen, og de som ser deg endimensjonalt har valgt en feil fugl»

(Karpe Diem, «Påfugl»)

Jeg er ikke bare en #muslimjævel og #innvandrerdrit, som vi muslimer ofte får høre at vi er.

Jeg er utlendingen som kan si hun er norsk så mye hun bare vil, men som alltid vil være «litt for svart for dem». Hun som hele livet gjennom er oppdratt i dette landet, men som i flere år måtte (og enda må) høre at hun må pelle seg tilbake dit hun kom fra. Jeg er hun som ble kalt hettemåke og truet på livet av en anonym nazist som visste hvor hun bodde. Jeg er hun som kommer fra en familie som en sint person de alltid behandlet som en venn, prøvde å brenne levende da h*n tente på hjemmet deres en natt i 2003. Jeg er hun som nesten er ett hundre prosent sikker på at sjåføren som nesten kjørte på henne da han gasset på idet hun skulle over veien, syntes det var gøy å skremme henne. Jeg er hun som var synlig med sin hijab på skolen – for mobberne. Hun som opplevde at de fleste tok avstand fra henne, da hun begynte å bruke den (hun var for ung til å gå i den – men det var hun for ung og sta til å forstå). Jeg er hun som ble kalt burkakjerring på ungdomsskolen og videregående. Hun som måtte høre kommentaren «hahaha, men nordmenn tenner jo ikke på burkakjerringer!» midt under et foredrag hun holdt i en norsk-time på videregående skole, og likevel bare måtte «suck it up» så hun ikke skulle begynne å grine der  og da for angsten var helt jævlig og pulsen så høy at hun var helt sikker på at alle rundt henne hørte hjertebankene hennes og stemmen i hodet som tryglet henne om å løpe ut av klasserommet. Jeg er hun som pleide skifte på doen i gymgarderoben fordi hun ikke var komfortabel med å skifte foran andre, og som hørte folk baksnakke henne der. Jeg er hun som alle syntes det var gøy å plage, for hun var så synlig annerledes. Det var enkelt for dem å dytte henne i gangen en gang iblant. Kommentere hvor stygg hun er. Altfor mørk i huden. Ekkel med tørkleet på hodet. En jævla innvandrer. «Er det faren din som har pakka deg inn i det drittet, eller?». «Du er vel sånn jente som kommer til å bli gifta bort før hun er 18.». Jeg er hun som gutta hadde veddemål om: «Hvor mye får jeg om jeg får klint med hu’?». Jeg overhørte dem i gangen.

Jeg er jenta som enda jobber seg gjennom konsekvensene av mobbingen gjennom barne-, ungdoms- og videregående skole. Det er jeg som sitter igjen med angst og depresjon. Ikke de som mobbet.

Jeg er også jenta som idag har opplevd å bli mobbet og blitt gjort vondt av sine egne. Jenta som er for høylytt (et ord de faktisk bruker om meg). Hun er oppvokst i en åpen og liberal familie som støtter henne, men påvirkes likevel av en kultur som huser ukultur. En ukultur som aldri lar jenta være i fred. Man kommer seg ikke unna den. Min kropp er alles «business». Min kropp, mine valg og mitt liv. Hvem jeg snakker til og omgås med. Alle feil jeg begår. Menneskelige feil. Hijaben gjør det tyngre å være muslimsk jente. Jenta i hijab står sterkt i kontrast med jenta uten hijab – for hun blir en engel med en gang hun tar hijaben på. Da skal hun også oppføre seg som en. Snakke som en, bevege seg som en, handle som en – aldri gå over streken. Hele religion bærer hun på skuldrene. Så representativt har de gjort hijaben. Både de og «de andre» har gjort det til en byrde å bære på. Jeg er jenta som var helt ny i Oslo, men navnet hennes var på tunga til mange i «innvandrermiljøet» i løpet av kun noen uker. Jeg jenta som kan si hun er muslim så mye hun vil, men som er «litt for hvit» for sine egne.

Jeg er ikke bare #muslimjævel og #innvandrerdrit. Jeg er også #feministjævel.

*

 Dette er min virkelighet. Selv om den kanskje kan være litt fjern fra din egen, er det denne jeg har levd gjennom og kjent på.

Som muslimsk kvinne føler jeg at jeg blir dratt i alle retninger, av både storsamfunnet og mitt eget miljø. Jeg er aldri nok for mine egne, og alt for mye for de andre. Jeg er lei av alle som vil frigjøre meg ved å undertrykke meg – for jeg er allerede frigjort. Her i Norge får jeg ta valget selv: ingen skal tvinge troen og hijaben hverken på eller av meg. Jeg er en hijab-bærende kvinne som kjemper mot all slags tvang – inkludert hijabtvang i innvandrermiljøer. Jeg vil alltid gjøre dette. Enten med hijaben på, eller med hijaben av.

Dette er bare en liten del av hva jeg kommer fra, og hva som er drivkraften bak mitt engasjement mot urett. Det er klart jeg vil møte motstand, men motstand har aldri stoppet meg. Hvor jeg skal med denne bloggen – er jeg enda ikke helt sikker på. Det blir nok en personlig blogg, men den vil være preget av temaer som både direkte og indirekte angår oss alle i vårt flerkulturelle Norge. Temaer alle trenger å snakke om. Sensitive, vonde og såre – men også håpefulle.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s