Bryt glassveggen. Knus glasstaket. Kast stein i glasshuset!

Kjære kvinne med minoritetsbakgrunn, som bor i Norge, et land der ethvert menneske er fritt, men der din frihet ikke er hel.

Du bor i Norge, et fritt land der alle skal være fri. Du bor i Norge, men din verden og hverdag er annerledes. Du lever under en illusjon av frihet. Friheten er begrenset til kulturelle og sosiale normer. Ryktesamfunnet vil styre deg.

Kjære kvinne som enda lever i «glasshus».

Bryt glassveggen. Knus glasstaket. Kast stein i glasshuset!
12274488_940050452778241_5483404650633690409_nDe vil kalle deg høylytt, spørre hvor det blir av din «haya», et ord de bruker om sjenerte, stille, usynlige kvinner. Et ord de mener bør være en kvalitet hos alle kvinner. De begrunner det med religion, men vi vet så godt at de kun vil ta fra oss de rettighetene gud har gitt oss. Klarer du å rope tilbake høyt at din «haya» er din høylytte stemme som krever rettighetene sine tilbake? Din «haya» definerer du selv.
Frigjør deg selv fra moralpolitiet, den ufrivillige jobben du har fått som opprettholder av familiens ære, skammen de skyller over deg i bølger. Ikke la noen fortelle deg at du snakker for høyt, tenker urealistisk og drømmer for mye. Du kan følge dine drømmer, du kan nå de målene du vil nå, du kan sette dine egne grenser og ta dine egne valg. Din frihet trenger ikke være begrenset kun fordi noen har fortalt deg at den er det.
Du trenger ikke være sjenert, liten og usynlig.
«Vær rebelsk, vær ulydig», sier Mona Eltahawy. Tør å trosse alle som vil begrense deg. Din høylytte stemme er det som må til. Din modighet og dine friske, sterke meninger overdøver deres sexisme og sosiale kontroll. De er redd, fordi de vet du er fri, og de blir vettskremt når du selv skjønner hvor fri du faktisk er.
Du vil møte motstand. Du vil føle at du står alene. Men vi er alle søstre, og søstre står sammen. Jeg vet ihvertfall hvor jeg står. Jeg vil stå med deg. Med friheten.

Æresbegrepet må redefineres, og strykes der det ikke hører hjemme

Denne teksten er hentet fra Minareten 28.02.16. Jeg ble invitert til å skrive hos dem om temaet «Den moderne seksualiteten».

*

En kortere versjon er tidligere publisert hos Aftenposten 27.02.16.

Diskusjonene rundt begrepene «ære» og «skam» i innvandrermiljøer, har endelig kommet på banen.

Vi muslimer og andre med innvandrerbakgrunn liker ofte ikke å innrømme at vi har mye å jobbe med i våre miljøer. Vi er kanskje – litt grovt sagt – ekstremt hårsåre når det gjelder problemer vi helst mener er private, som for eksempel synet på kvinnekroppen og kvinnens seksualitet.

Hvorfor er det slik at man er så opptatt av sex og seksualitet, men at dette samtidig er så tabu? Hvorfor har vi dette forholdet til seksualitet? Sosial kontroll av jenter handler jo om jentekroppen. Det handler mye om hvor lite hår og hud hun får vise. Sosial kontroll er – som Hadia Tajik nylig uttalte – å regne som seksuell kontroll.

«Ære» og «skam» er to begrep som forbindes med jente- og kvinnekroppen, og hennes væremåte. Hele samfunnet har altså fått en rett til å blande seg inn i hennes business, inn i hennes egne private sfære. Absolutt alt hun sier og gjør blir sett og hørt. Vi har et ryktesamfunn i våre miljøer som ødelegger liv, og som kan være direkte livstruende.

Mange jenter læres opp fra de er ganske små til å være forsiktig med absolutt alt. Her er de grunnleggende reglene: Hovedregelen er å unngå nærkontakt med gutter. Hun skal helst ikke ha guttevenner. I gymtimen skal hun gå med store klær som skjuler formene hennes når hun er i aktivitet. I svømmehallen skal hun bruke badeshorts over badedrakten. Alderen hennes bestemmer hvor mye hud hun kan vise. Etter skolen får hun ikke være med venner hjem. Overnatting hos venner er farlig, fordi hun er jente. Hun får ikke gå ut i byen med mindre hun er med søsken, kusiner eller fettere. Det er til hennes beste, ikke sant?

Vi snakker om at vi skal beskytte henne fra all seksualiseringen man har i samfunnet generelt, nettopp ved å seksualisere henne.

Her er problemet: du kan ikke snakke om frigjøring samtidig som du undertrykker. Du kan ikke si at hijab er frivillig, men samtidig presse den på henne. Press er indirekte tvang. Du kan ikke si at alle reglene du har laget for henne skal beskytte henne, når disse reglene er totalforbud. Hun er aldri fri med mindre hun selv får ta sine egne valg, med mindre hun selv får bestemme over kroppen sin og hele livet sitt. Hun har rett til å bestemme selv, uten noen som helst form for påvirkning som press, eller tvang.

Det er tungt å være muslimsk jente. Det holder ikke med at det er tøft å være muslimsk jente i storsamfunnet, for det skal være enda mer problematisk å være muslimsk jente i sitt eget samfunn. Vi blir dratt i alle retninger. På den ene siden vil det «frie», liberale samfunnet dra av oss hijaben og slå ut håret vårt. På den andre siden vil moralpolitiet, som ofte er vår egen familie, dekke oss til så godt som mulig. Vi vil med andre ord alltid være for mye for alle de andre, og aldri nok for våre egne. Begge retninger har det samme målet: å kontrollere henne.

Hvorfor skal alle snakke på vegne av henne? Hvorfor får ikke hun selv, som det autonome individet hun er, snakke fritt om det som gjelder henne?

Vi er lei av å bli snakket til uten å få muligheten til snakke tilbake. Lei av å bli snakket om, og aldri bli hørt når vi har noe å si. Lei av hvordan kvinner og menn skal stå så sterkt i kontraster til hverandre. Lei av hvordan gutter kan bryte absolutt alle de sosialt aksepterte normene uten noen konsekvenser, mens jenter blir hardt sanksjonert. Noen ganger er disse sanksjonene livsfarlige.

Vi er rett og slett lei dobbeltmoralen og hykleriet.

Det skal ikke være et problem å være jente i samfunnet. Vi skal ikke straffes for å være født inn i en jentekropp – vi skal, og vi krever, å bli satt på lik linje som alle andre, spesielt det motsatte kjønn.

Vi vil ha tilbake våre rettigheter, de rettighetene Gud har gitt oss, som samfunnet vil ta fra oss. Jeg, som mange andre muslimske jenter, har lenge ventet på å bli hørt. La oss engasjere oss i disse problemene. Vi kan ikke fortsette å se en annen vei. Det er sant at det ikke er slik i alle muslimske familier, men mange av innvandrermiljøene bærer på disse farlige holdningene.

Vi er nødt til å begynne å handle, og det starter med de som er utsatt for akkurat dette. Det starter med at de bryter tausheten.

Ingenting skriker frihet like høyt som stemmen som nekter å bli tvunget til taushet.

Kvinnekampen er ikke fullkommen uten den ikke-vestlige kvinnekampen

Gratulerer med kvinnedagen!

(For noen dager siden ble jeg invitert av Fatima Almanea som gjestblogger på bloggen hennes. Jeg skrev en tekst i anledning kvinnedagen. Jeg har hatt blogg, men har ikke postet noe på den. Så da tenkte jeg: hvorfor ikke starte å blogge idag, på kvinnedagen, med akkurat dette innlegget?)

1976912_531423140307643_1248797214_n

I dag den 8. mars markerer hele verden Den Internasjonale Kvinnedagen. Jeg er klar til å gå i tog, men jeg føler meg ikke helt inkludert.

Jeg er muslim og feminist. Det er befriende å skrive ned ordene. Det var også befriende å rope de ut på Karl Johan ifjor, under et stand der man snakket om islam som kvinnefiendtlig. For meg føles det ikke som noen motsigelse å si at islam og feminisme kan gå hand i hand. Men jeg er utlendingen som kan snakke så mye hun bare vil om kvinnerettigheter og kvinnedagen, og som likevel aldri kommer til å bli hørt. Mange mener jeg først må kaste hijaben og dumpe troen om jeg vil snakke om frihet og kvinnerettigheter.

Men dette handler ikke bare om meg, for jeg er heldig som er oppvokst i en åpen og liberal familie som støtter meg. Dette handler om alle andre jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn som smått kommer ut som feminister og snakker om kvinnekamp. Dette handler spesielt om de som enda ikke tør.

I Norge har kvinnen kjempet gjennom lange og harde kamper for de rettighetene hun har idag. Den norske kvinnen i Norge er synlig. Likestillingen i Norge står sterkt, selv om den enda ikke er helt fullkommen. Vi har enda viktige kampsaker som kampen mot kropppress og seksualisering av kvinnen, og for likestilte økonomiske og sosiale rettigheter.

Samtidig som vi i Norge har kommet utrolig langt, så er det noen miljøer i Norge hvor kvinnekampen står fast. Jeg snakker om innvandrermiljøene. Den ikke-vestlige kvinnekampen og de ikke-vestlige feministene.

Mange kvinner med innvandrerbakgrunn er i motsetning til den etnisk-norske kvinnen -ikke synlige. De er ofte kun synlige i hva folk har å si om dem, ikke i hva de har å si om seg selv – for der blir de ikke alltid hørt. Hvor blir det av støtten til disse kvinnene? Disse kvinnene bor i Norge; ikke i Saudi-Arabia, Pakistan, Afghanistan og andre land hvor kvinnerettigheter ikke er en selvfølge. De bor i Norge og kjenner likevel på urettferdigheten.

Jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn kommer fra miljøer hvor ryktesamfunn er helt vanlig i mange av disse. Hvor jentas hverdag er definert gjennom begreper som “ære” og “skam”, noe jeg nylig skrev om i et innlegg hos Aftenposten.

Jeg har sett hvordan jenter blir fortalt at de er frie, men likevel har en begrenset frihet. Jeg har sett hvordan dobbeltmoralen og grensene blir tydeligere jo eldre brødrene hjemme blir. Jentas frihet er begrenset, mens gutten er like fri som han alltid har vært. Mange jenter opplever å ha foreldre som sier at “hijaben ikke er en hindring” og at “en jente i hijab kan få til minst like mye som alle andre jenter i livet”, men denne friheten kommer med begrensninger. Det er ikke rom for menneskelige feil, ikke plass til å feile og gjøre noe som strider med religion og kultur. Familiens ære ligger tross alt som et tau rundt halsen hennes. Dette er dehumanisering av jenta og kvinnen. Hun kan jobbe, men hun skal rett hjem etter jobb. Hun kan studere, men hun får ikke flytte ut. Hun kan gå ut i byen, men hun må ha med seg en fetter eller en kusine. Hun kan gjøre akkurat det hun vil – så lenge det er “innafor” glassboksen av moral samfunnet har bygget for henne. En illusjon av frihet, kaller jeg det. Hun bor i Norge, et fritt land, men hennes frihet er likevel begrenset til de kulturelle og sosialt aksepterte normer i hennes eget miljø.

Jeg er klar over at det ikke er snakk om absolutt alle innvandrerkvinner og alle miljøer, men en kvinne er en for mye. Det gjør vondt å sammenlikne den etnisk-norske kvinnens kvinnekamp med den ikke-vestlige kvinnen sin. Innvandrerkvinnens kvinnekamp handler rett og slett om retten til selvbestemmelse og frie valg.

Hun spiller ingen offerrolle. Dette er realiteten hennes. Denne realiteten er fjern for storsamfunnet, for selv om vi bor i samme land, er våre liv ganske forskjellige. Kvinner som meg, som er åpne om at de er muslimer og feminister, står ofte fast og kommer ikke videre derfra. I noen av våre miljøer er det en skam å kritisere sin kultur og sette spørsmålstegn ved tro og tradisjon. Det krenker familiens ære å snakke så høylytt mot urett som dette.

Innvandrerkvinne som knebles i sitt eget miljø, kommer ikke videre med mindre storsamfunnet bryter sin egen taushet og ser henne. Hennes kamp starter med at hun bryter tausheten, og fortsetter med hjelpen fra alle andre rundt henne.

Derfor vil jeg si: Inkluder alle kvinner. Synliggjør alle kvinner.

Kvinnedagen er en internasjonal dag. Vis meg at den også er for kvinner som meg, for kvinnekampen i Norge er ikke like hel uten vår kvinnekamp også.